25.5 Litt forbi Henningsvær til Kalle

Vi hadde kanskje trodd, i hvertfall håpet, at det skulle bli litt greiere å gå i dag. Tente at vi kom til å komme oss et godt stykke forbi Kalle. Sånn ble det ikke. Dagen i dag var et klassisk eksempel på at terreng som ser greit ut på kartet ikke nødvendigvis er det. Vi brukte ti timer på det som var tre km i luftlinje! Hvorfor? Steinur, juv, bratt, uframkommelig, tunge sekker og en stor hund. 

Svaberg gikk greit å gå på for alle tre, men når vi måtte hoppe og klyve fra stein til stein tok det lang tid. Wilma måtte ha noen dytt i rompa noen ganger, og hjelp ned andre ganger, men jobbet som en helt og gjorde sitt beste for å følge oss. Hun gikk uten kløven så godt som fra start, da vi så at det ble altfor vanskelig for henne med den på. Sophie tok den i stedet hele veien, uten å klage. Sprek!

På et punkt måtte vi fire sekkene våre nedover med tau, klatre nedover selv, og sende Wilma over vannveien. 

På grunn av at Wilma måtte "klore" seg fast til steinene gikk det hardt utover klørne hennes. Da vi endelig nådde Kalle var flere av klørne slitt ned til nerven så hun blødde stakkar. Fikk så vondt av henne, men kunne ikke gjøre annet enn å fortsette, da det ikke var noe nærmere sted å campe. 

Det var imidlertid ikke bare Wilma som kjente turen på kroppen. Vi var rimelig slitne da vi endelig kom fram til Kalle, med såre føtter og noen skrubbsår her og der. 

Sophie og jeg er likevel enige om at det var en fin tur. Vi lar oss ikke vippe av pinnen av et par utfordringer. Strengt tatt var det litt moro. Men vi er også enige om at vi ikke vil anbefale turen til andre. I hvertfall ikke om de går med tunge sekker og har med seg hund. 

Har veldig få bilder fra turen, da fokuset var på å holde seg på beina og få oss trygt fra et sted til et annet. 

Sophie er ved godt humør på dagens kanskje høyeste punkt? 

Sliten og varm hund. Fant seg en liten pytt å legge seg i. 

Sophie firte ned sekk nr. 1, parti nr. 2. 

Da vi endelig kom fram til Paradis, skjønte jeg hvorfor stedet blir kalt det; det var vel den norske betegnelsen på idyll. 

Fokuset var likevel ikke å ta bilder av det fine stedet, men MAT. Sulten! Fiskekaker og spaghetti med Lofoten fiskesaus på har aldri smakt så godt! Kunne ha spist dobbel porsjon! Men da middagen var spist la vi oss heller godt tilrette i teltet og gomlet sjokolade. Vel fortjent!