mandag 10. februar 2014

Værfaste.

Leser i dag mandag 10. februar på kalenderen. Skulle vært over halvveis til Haukeliseter, i stedet sitter jeg på Ljosland Fjellstove og venter på skyss hjem. Jeg har absolutt ikke gitt opp å gå Norge på langs, men har bestemt meg for å fortsette når værutsiktene er litt bedre.

Etter ni dager på tur, er dette statistikken:
0 sykkeldager
3 skidager
6 dager værfaste
1 bøyd teltstang
Mye vått utstyr

1. februar skulle jeg sykle fra Lindesnes til Knaben. Med storm i kasta og is/snø på veiene, fant jeg ut at jeg heller ville utsette etappen til sommeren. I stedet for å hate livet i 11 mil da, vil jeg heller kose meg 11 mil til sommeren. Og å risikere et tryn eller å bli blåst inn i en bil var ikke verdt det, med alt jeg har i vente. Så det ble med et bilde ved Lindesnes Fyr, for deretter å ha privatsjåfør til Knaben.

Det blåste imidlertid ikke noe mindre da vi kom fram til Knaben, og det var nok en noe motvillig pappa som satt oss igjen der.

Neste morgen våknet vi opp til noe mindre vind, men detsto mer regn. Det var ikke akkurat førstemann ut av teltet den dagen, men føltes bra å endelig være i gang. Kom oss opp de verste høydemetrene før vi satt opp campen, dvs teltet. Ble ikke noen snøsofa vendt mot sola og, utover kvelden, varmen fra bålet denne gangen - regnet tok knekken på det. Godt å skifte til tørt ullundertøy og legge seg i soveposen var det uansett.

Dag 2 våknet vi til mindre regn, men detsto flatere lys. Så veldig lite, og med terreng som går opp og ned og opp og ned og en god del skavler, gikk det seint framover. Da vi kom fram til dagens stoppested sa gps' en 14, 6 km, mens det på kartet ikke var mer enn 7 km. Topp.. var likevel ok fornøyd, da det endelig føltes som om vi var i gang.

I løpet av natten blåste det opp igjen, og at vinden kom opp i storm styrke tviler jeg ikke på. De neste fire dagene ble vi liggende værfaste. Jeg var ute av teltet med jevne mellomrom for å grave det ut av snøen. Bydge etterhvert en real le-vegg, men selv ikke det holdt snøen helt unna. I løpet av mine turer ut krabbet jeg rundt like mye som jeg gikk på beina.



Natt til lørdag løyet vinden, og både Wilma og jeg var i himmelen da vi kunne gå videre. Har aldri sett Wilma så happy for å bevege seg før tror jeg - det var krumspring uten like. Hun hoppet, rullet, slidet bortover snøen og spant rundt. I omtrent 3 minutter, da var det nok. For min del var det digg å komme ut og slite litt igjen, men det var dødstungt! Alt utstyret var rimelig vått ettersom det ble vått første dag, og det ble ikke noe mindre vått da vi lå værfaste. Tung pulk, løs snø og definisjonen på flatt lys gjorde at det gikk seint framover også den dagen. Da det tok til å blåse opp igjen, så Wilma heller lei ut, og vi slo opp teltet. Wilma var lei snø og la seg oppå teltet mens jeg fiksa. Dårlig deal. Men det ordna seg det også. Været, på den andre siden, ordne seg ikke, og dagen etter lå vi værfaste igjen..



I dag tidlig, tirsdag 10.2 kl. 05.10 for å være nøyaktig, våknet jeg til at halve teltet hadde kollapset under for mye snø, oppå Wilma. Fikk gravd ut Wilma, så resten at teltet og bygd en større le-vegg. Da jeg kom inn i teltet bestemte jeg meg for at det var på tide å komme seg ned fra fjellet. Var litt usikker på hvordan det gikk med Wilma, hadde ingen mulighet til å finne ut av værutsiktene fremover, ingen mulighet til å gi beskjed til mine to (antatt) bekymrede foreldre om hvordan det gikk og veldig mye vått utstyr, så det ble slutten på første forsøk.

Nå skal det sies at noen kanskje ville gått noen av dagene jeg valgte å bli liggende. Jeg har imidlertid testet å gå utfor en skavel pga dårlig sikt før, og det har jeg ingen planer om å teste ut igjen. Både Wilma og jeg skal komme hjem med helsa i god behold! Det har jeg lovet de der hjemme. Og jeg synes det er en helt ok deal selv også :p

Til de som lurer på hvordan jeg fikk sendt ut beskjed om at jeg trengte hjelp når jeg var uten dekning, brukte jeg en Spot Gen 3. Jeg bruker den til å gi beskjed om at jeg er trygt framme i campen til vanlig, eller som i dag til å sende ut en melding til foreldrene mine om at jeg trengte hjelp. Veldig kjekt! Bare litt synd at vi ikke testet ut hjelp-knappen på forhånd. Den sender tydeligvis ut 12 meldinger med 5 min mellomrom (ved å trykke på knappen én gang), så mamma og pappa trodde at jeg var heller desperat etter hjelp. Men det ordna seg. Kom tre staute karer på hver sin snøscooter og hentet meg, Wilma og pulken drøye tre timer etter at hjelp-meldingen ble sendt. Et klapp på skuldra til dem for gode rutiner og god hjelp. Tusen takk!

Nå sitter jeg på Ljosland Fjellstove. Etter å ha sett på værmeldinger for de neste dagene, har jeg bestemt meg for å utsette fortsettelsen litt. Skal så absolutt fortsette, har på ingen måte gitt opp å skulle gå Norge på langs, men venter på litt bedre vær.

5 kommentarer:

  1. En riktig avgjørelse sånn som været og føret med løs snø har vært i det siste. Nå er du en erfaring rikere.

    Hilsen
    Halvor

    SvarSlett
  2. Hei, kan tenke meg hvordan du hadde det. Startet fra Ljosland 10. jan og var framme på Haukeli 31. Jan. Lå 9 dager værfast på Storsteinen, Vassdakstjørn og Krossvatn. Fikk små forfrysninger i annsiktet. Etter 1 uke pause i Bergen har jeg gått videre fra Finse og er nå på Tyinkrysset. Hvis du er interessert www.skandes2014.wordpress.com. Lykke til videre !

    SvarSlett
  3. Takk for støtten, Halvor. Har ikke dårlig tid, og poenget med turen er jo at vi skal kose oss, ikke ligge i et telt og prøve å få dagen til å gå. Ei heller å være redd for å tråkke utfor en skavel for hvert skritt. Så det er helt greit å utsette fortsettelsen litt :)

    SvarSlett
  4. All respekt til deg, Svein, som har fullført første del! Imponerende! Ser ut til at du har hatt en tung start. Krysser fingrene for at det blir bedre vær for oss begge framover :) Lykke til videre til deg også!

    SvarSlett
  5. Når tenker du å fortsette da?

    SvarSlett